"Travel and change of pace impart new vigor to the mind"

LIVET OG SÅNN DA – PROVOSERENDE, SMÅ BERUSET OG UFILTRERT

Glede. Spenning. Prestasjonsangst. Nysgjerrighet. Usikkerhet. Takknemlig. Stolt. Overrasket. 

Dette er bare noen av følelsene jeg kjenner på her jeg sitter, én uke inni oppholdet mitt i Luxembourg, uke 2 av 17. Det er ganske sykt egentlig. Hadde noen spurt meg et år siden hva jeg kom til å gjøre etter universitetet, da jeg var i min lille Melbourne boble med min lille jobb familie, hadde jeg raskt svart tilbake at jeg kom til å flytte tilbake til Melbourne med det samme. Kanskje ta en master eller no. Altså, hadde noen spurt meg bare 2 måneder siden hadde jeg nok sagt det samme. Jeg sitter derimot nå uten noe anger, jeg er glad jeg valgte å ta denne jobben, jeg er glad jeg valgte å flytte til Luxembourg, og jeg gleder meg til å én dag flytte tilbake til Melbourne. Som jeg har nevnt tidligere, jeg tror det er viktig med et lite pusterom. Én ting jeg har lært er at ting oftest er best når man ikke har for høye forventninger, og det var umulig og ikke ha høye forventninger etter det året jeg hadde i Melbourne. Ting er derimot veldig anderledes fra når jeg var der, og det hadde de blitt om jeg dro tilbake også. Jeg skal tilbake en dag, det vet jeg, men før det skjer må jeg lære meg å være glad nok med meg selv uten å trenge en by til å føle meg bedre. Jeg tror at én av grunnene til at jeg vil tilbake er fordi jeg savner den personen jeg var da jeg var der borte. Jeg må lære meg at den personen jeg var der, det er fortsatt meg, og jeg har makten til å velge om den personen skal komme tilbake eller ikke. Det skal ikke være avhengig av hvor jeg er i verden, men hvordan jeg velger å leve, hvem jeg velger å omringe meg med, og alt i alt – mindsettet jeg har i hverdagen.

Selvfølgelig er jeg nervøs da, kanskje litt usikker. Naturligvis? Det å pakke opp og flytte til et ukjent land har blitt så kjent nå. Det har blitt en vane, en betryggelse nesten. Jeg sier det er fordi jeg ønsker å utforske. Men er det egentlig det, da? Eller er det bare meg som ikke ønsker å innrømme at jeg er redd for å være for lenge på samme plass da det ofte betyr avgjørelser, forpliktelser, lang-tid. Tre ord jeg frykter mer enn døden, desverre. Eller nei? Hvorfor desverre? Hvorfor er det gale at jeg, som 21 åring, ikke ønsker å forplikte meg, ikke ønsker et serriøst forhold, blir mer dårlig enn glad av å tenke på hus, hund og bil? Hvorfor må jeg komme med en unskyldning eller begrunnelse for hvorfor jeg ikke har type, eller ikke tar master, eller ikke har begynt å tenke på hvor i verden jeg ønsker å stifte en jævla familie? For guds skyld, JEG VET IKKE. JEG ØNSKER IKKE Å VITE, OG JEG HAR MER ENN NOK MED Å TENKE PÅ HVOR JEG ER OM 4 MÅNEDER, ENN SI OM 4 ÅR.

Det er jo alltid det samme svaret da, vet du: HVA?! Vil du ikke ende opp i Norge?? Det er jo det tryggeste og beste landet å bo i!!! Altså Ja vi elsker dette landet osv, men herre guri, vi er en liten flekk – nei vi er en liten dott du må zoome inn på for at den i det hele tatt skal synes – i denne store, fine, multikulturelle, magiske verden som har så inmarri mye å by på. HVORFOR er det så sjokkerende at jeg ønsker å lære mer enn bare det RLE boken min på skolen lærte meg om religion og kulturer, eller å innse at det å kunne fremtid, presens og preteritum av spanske verb er egentlig ganske uviktig for å kunne kommunisere på spansk. Hvorfor er det så himla viktig at jeg skal kunne russesanger fremlengs, baklengs og diagonalt og vite hvem alle PH-deltagerne er? Beklager, men jeg bryr meg faktisk ikke om at du skal være hore i kveld, eller at Isabel Raad har tatt enda en operasjon. Nei vet du hva, jeg gir BLANKE FAEN faktisk 🙂

For å være ærlig har jeg helt mista plott og mening med dette inlegget, det var vel egentlig ikke noe plott her i utgangspunktet, men jeg tror at mange kan kjenne seg igjen i det at for mange så er Norge alt, og det er greit det! Om du kun har bodd i Norge, drar til utlandet mer for brunfargen og den billige alkoholen (let’s be real, det er en definitiv bonus), og ønsker å for alltid bli værende i fine trygge Norge, så er det ikke noe gale med det. Men jeg tror det at mange som velger å reise rundt for å oppleve forskjellige steder innser fort at det finnes en ganske stor verden utenfor disse trygge grensene, som har mer å by på enn sol og en billig hangover. Så da har jeg en liten utfordring til deg som leser dette, reisevant eller ei, (fortsett) å være åpen, åpen til nye intrykk, til nye mennesker, mennesker som gjerne ikke ligner på eller høres ut som deg, åpen til kulturer ulik fra din, språk ukjent fra ditt, og vær så snill og ta det med deg da. Ta disse inntrykkene, det (forhåpentligvis) brede perspektivet ditt hjem til Norge. Jeg tror vi bare har godt av å lære fra flere kanaler enn NRK og TV2, jeg.

Forresten, jeg ønsker selvsagt ikke med dette å hakke ned på noen som velger å bo i Norge – det kan godt hende det blir meg om noen år! Men for tiden er det litt sånn her jeg tenker om ting. Ja, litt overdrevent og provoserende gjerne men hei – folk blir provosert av hver minste ting for tiden så dere må bare unskylde meg om jeg ikke tar stilling til andres tanker her jeg sitter og skriver halvveis nedi rødvin flaska etter en 12 timers arbeidsdag..

SUPER MANGE KLEMMER FRA MEG OG MERLOT <3 <3



Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *